Stress – et subtilt opprør mot Gud

Karmelittmunk og forfatter Wilfrid Stinissen er overbevist om at stress ikke bare forstyrrer kontakten med Gud, men kan blokkere hele dialogen med ham. Stress er noe av det en skal kjempe mye mot dersom en ønsker å leve nær Gud. Stinissen tolker stress som et ”subtil revolt mot Gud”[1], et opprør som bærer i seg en klage om at Gud gir oss for mye å gjøre på for liten tid. ”Gud är aldrig någon stressfaktor”[2], og Stinissen slår til lyd for at mennesket, på dets vandring mot Gud, bør respektere sin egen rytme og ikke leve i ”disharmoni med sig själv”, for en slik disharmoni reduserer muligheten for større åpenhet for Gud. Dette er noe av grunnen til at Stinissen i så stor grad anbefaler stillhet, ro og avspenning. Det handler om noe mer enn ”kroppsligt eller psykiskt välbefinnande”[3]. Det handler om en nødvendig forutsetning for overgivelse, nemlig hjertets fred.


[1] Stinissen, Wilfrid, Längre in i bönens land (Örebro: Libris förlag, 2000), 142.
[2] Stinissen, Wilfrid, Fader, jag överlämnar mig åt dig (Tågarp: Karmeliterna, 1992), 60
[3] Ibid.

Vår reserverte tro

I essayet, Religion: virkelighet eller erstatning, stiller C.S. Lewis et utfordrende spørsmål. “Frykter vi hvordan livene våre vil bli hvis religionen vår ble helt virkelig? Han mer enn antyder i samme essay om ikke en av grunnene til vår svake tro kanskje er et hemmelig ønske om at vår tro ikke skal være så sterk. “Jeg håper virkelig ikke det. Må Gud hjelpe oss og tilgi oss.” (hentet fra essaysamlingen Om forlatelse og andre essay, s. 45-46).