Publisert i Lektorbladet – magasin for fag, kultur og utdanning, nr. 1, s. 22-23, 2009 og som kronikk i Bergens Tidende 20. juli 2008.
”Pappa, det er så mye bråk i klasserommet! Jeg må bare finne roen før jeg begynner på leksene mine”. Datteren min kaster ranselen fra seg og går rett til rommet. Nok en dag med mye støy på skolen tærer på kreftene. Hun vil ha fred fra alt bråket og trenger å samle seg før dagens andre skoleøkt tar til; leksene venter.
Jeg er sikkert ikke alene om en slik erfaring. Mange foreldre opplever at barna er slitne og trøtte etter endt skoledag, ikke fordi fagene i skolen er så vanskelige, men fordi støynivået er for høyt, og aktivitetsnivået er for springende. Stillhet, ro og fred i skolen kan virke som glemte verdier fra en svunnen tid. Nå er det hurtighet og effektivitet som gjelder, og kombinert med støy og press fra mange hold, kan en slik skolevirkelighet undergrave både motivasjon og læring hos mange elever.
Hurtighet, effektivitet, støy og stort press, er en dårlig blanding for å skape gode læringsvilkår for våre barn, og kan føre til umotiverte og urolige elever. Beskrivende nok finnes ikke ordene STILLHET eller STILLE i læreplanene våre – begrepene er totalt fraværende. Det kan synes som om bakmennene til disse reformene ikke er særlig opptatt av taushetens rolle når det gjelder læring, noe som avslører en viss historisk hukommelsessvikt. Stillhet har fra antikkens dager hatt en viktig plass i skolen, og da ikke bare som et kreativt påfunn som kan brukes målrasjonelt effektivt, men mer som et allment kulturelt danningsmål og ikke minst, et avgjørende læringsvilkår. Kanskje det pågår en misforstått aktivitetstrang i skolen hvor konstruktiv ro oppleves problematisk, og hvor lærerne blir usikre og urolige når stillhet oppstår? Dette kan skyldes for mye fokus på den populære pedagogiske teorien om situert/sosiokulturell læring, hvor læring først og fremst skjer i felles aktiviteter (prosjektarbeid og lignende). Når skolen er med på å fabrikkere støy og uro, er det kanskje på tide å stille spørsmålstegn ved noen av pedagogikkens læringsteorier.
Flere forskere, blant dem barnepsykolog Donald Winnicott, har argumentert for at stillheten har kvaliteter i seg som samfunnet i større grad bør ta vare på og videreutvikle, fordi den kan være vesentlig for elevenes utvikling og modning. Barnas evne til å være stille og alene med seg selv kan være avgjørende i deres bearbeiding av tanker og ytre påvirkning. Uten evne til å være alene med seg selv, kan det bli vanskelig å håndtere impulser innenfra og uttrykk utenfra. Utvikling og modning krever passivitet og stillhet, og dette bør skolen i større grad ta på alvor.
Det er for eksempel vanskelig, kanskje umulig, å bli berørt av et kunstverk uten en stille tilnærming, og en slik silentium må i større grad fremelskes i skolen og i samfunnet forøvrig. Behovet for den langsomme tiden presser på i en skole som i stor grad speiler samfunnets aktivitets- og produksjonsorientering, noe som kan føre til at elevene blir mer urolige, og enda verre, opplever seg som utilstrekkelige. Hvor er det rom for mental hvile og hva lærer vi våre barn om det? Mangelen på stillhet og langsomhet kan føre til en svekkelse av fundamentale prosesser som selvrefleksjon og selvfortolkninger.
Både selvrefleksjon og selvfortolkninger krever et ytre og indre rom hvor man får tid og nødvendig ro til å bearbeide sine egne erfaringer og tanker. Mye tyder på at dette behovet har tiltatt den senere tid, og vi ser antydninger til et økende behov for stillhet, langsomhet og alvor.
I denne ”age of noise”, som Aldous Huxley kaller det, har det i Europa, Japan og USA dukket opp ulike Slow-bevegelser, som ønsker å bremse noe av den hurtige takten som preger mange vestlige samfunn. Litt paradoksalt kan det synes som om Slow-bevegelsen vokser fort. Begrepet Slow er, ifølge bevegelsen, ikke bare langsomhet eller det å senke farten, men mer en livsfilosofi hvor man ønsker å nærme seg de viktigste sidene ved livet i et mer rolig, forsiktig og stille tempo. Flere synes å mene at hastigheten som vi opplever i det moderne samfunnet, kan føre til et overfladisk liv, og dette prøver denne bevegelsen å demme opp for. Det finnes sfærer i livet som krever langsomhet, stillhet og refleksjon, og det er avgjørende for mennesket å ta vare på disse periodene i livet. De verdier som de fleste av oss setter høyt, så som vennskap og familie, læring og dannelse, er nettopp områder som krever tid, som fordrer mer tilstedeværelse. Det er derfor med stort alvor den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera skriver følgende: ”Hvis ting skjer for raskt, kan ingen være sikre på noe, ingenting som helst, ikke engang seg selv.” Den samme Kundera påpeker også at vår tid lider av fartsekstasen. Vi har kjørt for fort for lenge, og blitt vant til et raskt tempo i livet. Vi er blitt fartsblinde, og denne blindheten nærer en konstant trang til mer fart. Ta for eksempel internettsurfing. Vi blir aldri tilfredse med netthastigheten, selv vi som hadde et gammelt modem på 90-tallet, opplever i dag frustrasjon over få sekunders forsinkelse. Bare denne lille hindringen fører til mye klikking på musen og avslører kanskje noe av vår fartsblindhet og rastløshet.
For å demme opp mot denne rastløsheten i skolen er det nettopp gjennomført et forskningsarbeid ved Queensland University of Technology i Australia som blant annet forsøker å se på sammenhengen mellom stillhet og læringsutbytte, og de forløpige resultatene viser noe av stillhetens betydning som læringsvilkår. Ved bruk av enkle meditasjonsteknikker, for å hjelpe elevene til å finne ro og konsentrasjon, har flere av forsøksskolene opplevd at elevene ble roligere. For mange av dem var det også enklere å konsentrere seg, slik at de fikk mer tid til bearbeiding av det faglige stoffet, noe som førte til økt læringsutbytte.
Skolen, som den viktigste institusjonen for å videreføre verdier, holdninger og forståelsesmodeller, bør derfor i større grad fokusere på det regressive og tilbaketrukne. Ikke for å oppmuntre til slapphet, men for å skape et rom til å fordøye faglige kunnskaper og sosiale ferdigheter. Skolen, og dens styrende organer, bør finne tilbake til et ettertankens område for elevene, til refleksjonens grunnleggende verdi, til stillheten som et nødvendig læringsvilkår.
Men stillhet i skolen handler ikke bare om hva som kan måles når det gjelder læringsutbytte. Taushet og stillhet har en verdi i seg selv, en verdi som er viktig i barnets og elevens utvikling, og nødvendig for all påvirkning det møter i skolen og i samfunnet. Erkjennelsen om stillhetens betydning i skolen må traderes videre til våre barn, og dette krever selvsagt at vi (foreldre og lærere) har denne innsikten og praksisen selv. Effektivitet og hurtighet er verdier som ikke fremmer læring, men tvert imot frarøver mange barn motet, inspirasjonen og kreativiteten. Kanskje var det noe av dette min datter i sin frustrasjon så. Dersom det ikke blir mer ro og rom for stillhet i skolen, hjelper det ikke med nye læreplaner og reformer. Kanskje tiden er inne for å (gjeninn)sette stillhet på pensum?