Stillhet i sanddynene

• Tweet
• Email

• Tweet
• Email

Publisert som kronikk i Vårt Land 11. juni 2007.

Stillhet er in – også i kirkelige sammenhenger. Aldri før har så mange nordmenn reist på retreat og oppsøkt stillhet i klostre som i dag. Vi har fått en bølge av mennesker som ønsker å trekke seg tilbake, få nye input, møte seg selv og finne roen som det heter. Denne lengselen etter noe annet, noe som gir balanse i sjelen, noe som får oss til å stoppe opp, har alltid vært et særtrekk ved mennesket, og kanskje særlig det religiøse mennesket. Bøker som Velsignet er de enkle ting av Per Arne Dahl, Leve langsomheten av Owe Wikström og Vandring med hvilepuls av Wilfrid Stinissen, er eksempler på dette behovet for nærvær og stillhet i eget liv.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er også inne på noe av det samme. Hans prosjekt i boken Øyeblikkets Tyranni fra 2001, var å ta pulsen på den tilsynelatende oppjagede tiden vi lever i. Eriksen etterlyser behovet for, og prioriteringen av, den langsomme tiden. I en tid hvor klokken går så altfor fort er det viktig å finne tilbake til den sakte tiden. Det moderne mennesket trenger fred fra informasjonen og støyen – det trenger hjelp til å tenke de lange tankene. Eriksens påstand er at den hurtige tiden har en tendens til å vinne over den langsomme tiden når disse to møtes. Likevel opplever mange at det er vanskelig å ta et oppgjør med den hurtige tiden. Behovet for stillhet og dypt alvor presser på, men konsekvensene ved å ta seg tid til å leve langsomt, blir for store. Prisen er for høy fordi vi vet at roten til kaoset finnes inni oss selv. Motoren for maset, det rastløse jaget, er noe vi har dyrket frem over en lengre periode. Hva ville skje dersom alt ble stille? I frykt for svaret skygger vi unna og prøver å døyve rastløsheten og oppsplittingen med all verdens substitutter.

Kirken har til alle tider advart mot et rastløst liv, og hennes forbilde har vært Jesus som ofte trakk seg tilbake fra folkemengdens støy og larm. ”Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!”( Mark 6:31), er ord fra Mesteren som har fått mange forskjellige uttrykk i kirkens historie. Klosterbevegelsen, ulike ordener og kirkens lekfolk har i hver sin stand prøvd å virkeliggjøre disse ordene fra kirkens Herre. Men de som kanskje først og fremst sto i spissen for denne søken etter stillhet og fred var ørkenfedrene på 300-tallet.

Stillhet i ørkenen

Da den hellige Antonius som ung mann kom for sent til en gudstjeneste, ble han møtt med ordene fra Jesus – ”Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” (Matt 19:21). Disse ordene ble en personlig åpenbaring for Antonius og han fulgte ordren og ble med det munkevesenets far. Jesu befaling om å følge ham, ble et liv i ørkenen (sammen med Gud og demonene). På jakt etter total ensomhet og stillhet flyttet han til en nedlagt festning i den egyptiske ørkenen og bodde der i mange år. Ørkenen var på denne tid ansett som et sted hvor Satan og de onde demonene regjerte. Antonius kamp, både fysisk og psykisk, er godt beskrevet i Vita Antonii, forfattet av den store kirkefader Athanasius. Men også billedkunsten har vakkert illustrert hans kamp i ørkenen. Den hellige Antonius inspirerte mange andre mennesker til å følge hans eksempel, til å være alene sammen med Gud. Deler av deres undervisning og åndelig veiledning er bevart i Apophtegmata patrum, fedrenes tankespråk[i], og er en viktig kilde for å forstå fedrenes forhold til stillhet og ensomhet.

Stillhet – dydenes kilde

Ørkenfedrene hevdet at stillheten var en forutsetning for å motstå djevelen og alle hans fristelser. Det var umulig å kjempe mot den onde dersom du ikke klarte å begrense din tunge. Dette kampmotivet finner vi også i Det gamle testamente. ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille” (2 Mos 14:14). For å kunne kjenne igjen det sanne gode, og velge de rette tiltak for å oppnå det, var det viktig at mennesket lærte seg kunsten å være stille. I tillegg til stillheten var askesen, treningen, nødvendig. Gjennom faste og stillhet klarte ørkenfedrene å bekjempe to avgjørende laster: Kjærligheten til seg selv og alt som ville ødelegge søskenkjærligheten. Steget ut i ørkenen for den hellige Antonius var veien til seier over – den siste demoniske fristelsen: det åndelige hovmodet.

Stillheten var for ørkenfedrene dydenes kilde. Det er fra denne kilden mennesket formes og dannes. Stillheten hadde sine klare fordeler for munkene, ved deres taushet ble ikke den indre freden forstyrret, og konflikter og bitre teologiske diskusjoner ble holdt på avstand; – Bare jeg og Gud finnes i verden[ii]. For moderne lesere kan det virke som en slags feighet å fjerne seg fra problemene, fra uroen, fra menneskene, men dette må sees i sammenheng med munkenes ønske om å bli forvandlet i møte med Gud. Ørkenfedrene ville møte brudgommen alene i brudekammeret. De ville rydde vekk alt som forstyrret kjærlighetsakten. Gjennom dette møte ble munkenes liv i ørkenen et kraftsenter for kirken. Skarer av mennesker kom til dem for å få råd i åndelige og verdslige spørsmål. Gjennom kampen med seg selv i ørkenen var munkene blitt godt kvalifisert til å gi åndelige råd til mennesker som trengte veiledning, og mange av disse rådene er bevart i fedrenes tankespråk. Mange kristne reiste ut i ørkenen for få hjelp til å tolke sine liv og sine personlige erfaringer. For andre mennesker var det nok å bare være i nærheten av disse fedrene som merkbart hadde opplevd en dypere erfaring etter møtet med Den Hellige i ørkenen. En historie fra Ørkenfädernas Tänkespråk skildrer dette godt. Tre personer har flere ganger besøkt den hellige Antonius i ørkenen. De har spurt ham til råds og fått gode svar. Da sier Antonius til den ene av disse personene: – Du har kommet her ofte, men stiller meg ingen sprøsmål. Den andre svarte: For meg er det nok å se deg, fader. [iii]

Stillhet og askese

Alle munker og eremitter som har vært i ørkenen, vitner om at veien til ensomhet og stillhet ikke er en lett vei å gå. Det kreves en stor grad av mot og øvelse for å bevege seg ut i ensomheten. Antonius var, ifølge Athanasius, et forbilde for andre når det gjaldt den åndelige treningen. Dette er kanskje litt fremmed for den moderne leser. For vi har så lett for å tenke at åndelig trening har med selvplageri å gjøre, og bedrives av dem som er fanatisk religiøse (hva nå enn det er?). Åndelig trening ble sett på som hjelp i kampen mot lastene. Begrepet askese[iv] ble brukt for å beskrive noe av denne dannelsen eller treningen. Målet med treningen var å kunne skjelne mellom åndene. Ved hjelp av askesen ble munkene satt fri fra slaveriet, fra alle sinnsinntrykkene. Munkene trente kroppen for å takle den indre kampen mot all støyen, all uroen, alle demonene og mot den onde. Et asketisk liv handlet om noe mer enn bare tukt av kroppen – det var et liv i Åndens tjeneste. Kampen ble rettet mot ”maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet” (Ef 6:12). Ordene fra Paulus var en reell virkelighet for munkene i ørkenen. Her gjaldt det å sette inn alle krefter, ved Guds hjelp, mot ham som kan ødelegge menneskets egentlige jeg. Munkene så ikke på kroppen som ond, men var klar over at den onde brukte kroppen for å ødelegge mennesket.

Stillhet i en urolig verden

Menneskets søken etter stillhet er ifølge ørkenfedrene en kamp som krever betydelig mot. Fråtseriet, begjæret, grådigheten, tristheten, sløvheten, sinnet, hovmodet og stoltheten[v], driver det bort fra den indre stillheten som er helt avgjørende for å møte Gud. Stillheten og roen som fedrene skisserer handler ikke så mye om å føle seg vel, men mer om å finne en indre tilstand av ro og fred. Når denne tilstand er nådd finnes det ikke ytre ting som kan ramme mennesket, verken skjellsord eller krenkelser. Mennesket har funnet hvile midt i verdens uro, og dette er ifølge fedrene den sanne fred – roen i en urolig verden.