Stillhet – dydenes kilde

• Tweet
• Email

• Tweet
• Email

Publisert i Kirke og kultur, nr. 1, s. 66-73, 2008.

 ”Et liv i stillhet är fullt av glädje och skönhet.[1]”. Hellige Evagrios Eremitten

Vi lever i en hurtig tid – hvor effektivisering og kjappe beslutninger preger hverdagen for mange. Da er det ikke rart at det melder seg et behov for pauser. Slike stille perioder kan være viktige, men de kan også være uutholdelige. Hva skal vi bruke denne uvirksomme tiden til? Mange mennesker både lengter og skygger unna. Noe av frykten for denne stillheten har å gjøre med følelsen av lede og tomhet. ”Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, derfor gjelder det å skynde seg”[2]. Dersom vi slår ned på takten risikerer vi å komme i kontakt med en ubehagelig uro. Hurtigheten er med på å holde denne uroen i sjakk – jeg må ha noe å gjøre, jeg orker ikke stille perioder, jeg opplever rastløsheten som uutholdelig.

I sommer kunne vi lese en artikkel i dagsavisen Vårt Land[3] om at kristne mennesker har mindre og mindre tid til Gud. Det som kanskje forundret mest, var at to av tre prester hevdet at travelheten hindret deres forhold til kirkens Herre. Det kan synes noe paradoksalt at de som skal hjelpe mennesker bort fra rastløsheten og uroen, selv er offer for travelhetens slaveri. Likevel opplever mange at det er vanskelig å ta et oppgjør med den hurtige tiden. Behovet for stillhet og dypt alvor presser på, men konsekvensene ved å ta seg tid til å leve langsomt, blir for store. Prisen er for høy fordi mange vet at roten til kaoset finnes inni dem selv – med solid støtte fra omverdenen. Motoren for maset, det rastløse jaget, er noe det moderne mennesket har bygget opp over en lengre periode. Hva ville skje dersom alt ble stille? I frykt for svaret skygger vi unna og prøver å døyve rastløsheten og oppsplittingen med all verdens substitutter.

Gjennom alle tider har mennesker hatt behov for å trekke seg tilbake – for å søke et ettertankens område. Mye tyder på at dette ønsket har økt den senere tid her i landet, og siden de første retreatstedene så dagens lys på 1950-tallet, har flere kommet til. Nye steder som Johannesgården og Utstein Pilegrimsgard viser at flere og flere mennesker trenger en pust i bakken – trenger tid til stillhet og fred. Bare siden 1990-tallet har vi også fått 10 nye kvinnelige ordenssamfunn[4] her i landet, og mange av dem tilbyr rom for stillhet, fornyelse, bønn og åndelig veiledning.

Behovet for et stille liv er langt fra et moderne fenomen, og finnes uttrykt både hos Jesus, apostlene, og hos profetene i GT. ”Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!”( Mark 6:31), er ord fra Mesteren som har fått mange forskjellige uttrykk i kirkens historie. Klosterbevegelsen, ulike ordener og kirkens lekfolk har i hver sin stand prøvd å virkeliggjøre disse ordene fra Jesus. De som kanskje først og fremst radikaliserte denne søken etter stillhet og fred, var ørkenfedrene på 300-tallet, men også senere tenkere har påpekt viktigheten av å finne roen og behovet for å møte seg selv. Hos Blaise Pascal (1623-62) er noe av menneskets ulykke ”deres manglende evne til å forbli i ro på rommet sitt” [5]. Pascal forfektet også at dersom mennesket søker freden gjennom travelheten, vil det miste hvilen som gjør det i stand til å gi akt på seg selv.

Stillhet i ørkenen

Da den hellige Antonius som ung mann kom for sent til en gudstjeneste, ble han møtt med ordene fra Jesus – ”Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” (Matt 19:21). Disse ordene ble en personlig åpenbaring for Antonius, og han fulgte ordren og ble med det munkevesenets far. Jesu befaling om å følge ham, ble et liv i ødemarken – sammen med Gud og demonene. På jakt etter total ensomhet og stillhet flyttet han til en nedlagt festning i den egyptiske ørkenen og bodde der i mange år. Ørkenen var på denne tid ansett som et sted hvor Satan og de onde demonene regjerte. Antonius’ kamp, både fysisk og psykisk, er godt beskrevet i Vita Antonii[6], forfattet av den store kirkefader Athanasius. Men også billedkunsten har vakkert illustrert hans kamp for et hellig liv i ørkenen. Antonius inspirerte mange andre mennesker til å følge hans eksempel, til å være alene sammen med Gud. Deler av deres undervisning og åndelige veiledning er bevart i Apophtegmata patrum, Fedrenes tankespråk,[7] og er en viktig kilde for å forstå fedrenes forhold til stillhet og ensomhet.

Stillheten, som skapte det ytre rommet for den indre bønnen, var nødvendig for å motstå djevelen og alle hans fristelser. Det var umulig å kjempe mot den onde dersom du ikke klarte å begrense din tunge. Dette kampmotivet finner vi også i Det gamle testamente. ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille” (2 Mos 14:14). For å kunne kjenne igjen det sanne gode, og velge de rette tiltak for å oppnå det, var det viktig at mennesket lærte seg kunsten å være stille. I tillegg til stillheten var askesen, treningen, nødvendig. Gjennom faste og stillhet klarte ørkenfedrene å bekjempe to avgjørende laster: Kjærligheten til seg selv og alt som ville ødelegge søskenkjærligheten. Steget ut i ørkenen var, for den hellige Antonius, veien til seier over den siste demoniske fristelsen: det åndelige hovmodet.

Stillheten var for ørkenfedrene dydenes kilde. Det var fra denne kilden mennesket ble formet og dannet. Stillheten hadde sine klare fordeler for munkene, ved deres taushet ble ikke den indre freden forstyrret, og konflikter og bitre teologiske diskusjoner ble holdt på avstand; – Bare jeg og Gud finnes i verden[8]. For moderne lesere kan det virke som en slags feighet å fjerne seg fra problemene, fra uroen, fra menneskene – men dette må sees i sammenheng med munkenes ønske om å bli forvandlet i møte med Gud. Ørkenfedrene ville møte brudgommen alene i brudekammeret. De ville rydde vekk alt som forstyrret kjærlighetsakten. Gjennom dette møte ble munkenes liv i ørkenen et kraftsenter for kirken. Skarer av mennesker kom til dem for å søke råd i åndelige og verdslige spørsmål. Gjennom kampen med seg selv i ørkenen var munkene blitt godt kvalifisert til å gi åndelige råd til mennesker som trengte veiledning, og mange av disse rådene er bevart i Fedrenes tankespråk. Flere kristne reiste ut i ørkenen for å få hjelp til å tolke sine liv og sine personlige erfaringer. For andre mennesker var det nok å bare være i nærheten av disse fedrene, som merkbart hadde opplevd en dypere erfaring etter møtet med Den Hellige i ørkenen. En historie fra Fedrenes tankespråk skildrer dette godt. Tre personer har flere ganger besøkt den hellige Antonius i ørkenen. De har spurt ham til råds og fått gode svar. Da sier Antonius til den ene av disse personene:

– Du har kommet her ofte, men stiller meg ingen spørsmål. Den andre svarte: For meg er det nok å se deg, fader.[9]

Alle munker[10] og eremitter som har vært i ørkenen, vitner om at veien til ensomheten ikke er en lett vei å gå. Det kreves stor grad av mot og øvelse for å bevege seg inn i stillheten. Antonius var, ifølge Athanasius, et forbilde for mange når det gjaldt den åndelige treningen, og denne ble sett på som avgjørende i kampen mot lastene. Begrepet askese[11] ble brukt for å beskrive noe av denne dannelsen eller treningen. Målet med treningen var å kunne skjelne mellom åndene. Ved hjelp av askesen ble munkene satt fri fra slaveriet, fra alle sinnsinntrykkene, fra alle lidenskapene. Munkene trente kroppen for å takle den indre kampen mot all støyen, all uroen, alle demonene, og mot den onde. Et asketisk liv handlet om noe mer enn bare tukt av kroppen – det var et liv i Åndens tjeneste. Kampen ble rettet mot ”maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet” (Ef 6:12). Ordene fra Paulus var en reell virkelighet for munkene i ørkenen. Her gjaldt det å sette inn alle krefter, ved Guds hjelp, mot ham som kan ødelegge menneskets egentlige jeg. Munkene så ikke på kroppen som ond, men var klar over at den onde brukte kroppen for å ødelegge mennesket.

Stillhet og kampen mot lastene

Det er først i ensomheten mennesket kan bli forlikt med seg selv og bli satt i stand til et mer dyptgående felleskap med Gud. Et menneske som har fått sin dypeste bekreftelse i Gud, behøver ingen andre. Andre mennesker slipper da å bli et middel for egen bekreftelse. Men for å søke stillhet og samvær med Gud, må mennesket kjempe mot lastene. Fråtseriet, begjæret, grådigheten, tristheten, sløvheten, sinnet, hovmodet og stoltheten var i følge Evagrius Ponticus de åtte lidenskaper som et menneske kunne bli rammet av. Disse lastene driver det bort fra den indre stillheten som er helt avgjørende for å møte Gud. Kampen for ørkenfedrene bestod i å bli fri fra lastene slik at de kunne be uten at tankene dro andre steder. Det er viktig, skriver den hellige Johannes Cassianus,[12] å bli klar over hvilken last man er mest sårbar overfor, og rette hovedangrepet mot denne. Alle mennesker blir angrepet av alle de åtte lidenskapene, men vi blir trellbundet av dem på forskjellige vis. Evagrius Ponticus, den store åndelige sjelesorgsveilederen i ørkenen, skriver at det er tre kardinallaster som mennesket bør være spesielt opptatt av å kjempe mot.[13] Fråtseriet, gjerrigheten og behovet for å søke ære blant menneskene. Ingen kan falle for Djevelens feller om han ikke har blitt såret av en av disse. Man kan for eksempel ikke bli fanget av seksuell urenhet, dersom man ikke først har falt for fråtseriet. Evagrius bruker Jesu fristelse i ørkenen som eksempel. Her er det nettopp kardinallastene Djevelen frister Jesus med – å gjøre brød av stener, å vinne menneskets gunst, å få hele verden i eie. Jesus lærte oss, ifølge Evagrius, at det ikke er mulig å drive djevelen bort uten først å avvise disse tre hovedlastene.

Stillhet og bønn

Stillheten var aldri et mål i seg selv for ørkenfedrene. Stillheten ble tilkjempet for å skape et rom for bønnen. Lastene måtte drives bort slik at møtet med den Hellige ble uforstyrret. Bønnen var ørkenfedrenes hovedaktivitet, og det urkristne prinsippet om å ”be alltid” (1. Tess 5:17) var drivkraften i oppbruddet. Jesus selv hadde formanet sine disipler om å våke og be, og apostelen Paulus oppmuntrer Roma-menigheten om å være utholdende i bønnen (Rom 12:12). Dette var kanskje ikke primært en kirkelig tradisjon, men en arv fra kristendommens jødiske røtter. Historien om profetinnen Anna (Luk 2:36ff), som fastet og ba natt og dag i templet, kan gi oss antydninger om slike kilder.

Siden bønnen var fedrenes hovedvirksomhet, er det nødvendig å si noe om hvilke typer bønner som ble brukt i ørkenen. Det er særlig tre typer bønneformer vi møter blant munkene; meditasjon, bønn[14] og gudstjeneste[15]. Den mest sentrale av de tre var den første. Meditasjonen var noe annerledes enn det vi lett forbinder med ordet. Den handlet ikke så mye om grunning og kontemplasjon, men mer om frembæring av bibelske tekster, særlig fra salmenes bok. Det var altså en konkret fysisk virksomhet som ørkenfedrene bedrev ”alltid”, og bønnestillingen var sittende. Meditasjonen skulle være en total forsakelse av tanker og følelser – slik at ordene om Gud og til Gud skulle stå i fokus. Ørkenfedrene kalte disse bønnene for hjertets bønner, og de skulle bes alltid, til alle tider, og på alle steder. Denne kontinuerlige meditasjonen, hvor korte eller lengre bønneformularer ble resitert, ble opphavet til den ortodokse fromhetstradisjonen; hesykasmen[16]. Den mest kjente bønnen i denne åndelige tradisjonen er Jesus-bønnen: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder”. Hensikten med meditasjonen var å gjøre bønnene til en del av sin livsprosess. Munkene ønsket alltid å ha Jesu navn på sine lepper, det gav kraft, nåde og frelse, og ved hjelp av denne øvelsen, og en total hengivelse, ville munken få en opplevelse av det guddommelige lyset, det uskapte lyset, som også disiplene til Jesus så på Tabor-berget (Matt 17:1ff).

Meditasjonen og arbeidet med å flette kurver ble ofte avbrutt av korte bønner hvor munkene reiste seg med armene utstrakt og frambar sine bønner til Gud. Disse bønnene, som ble gjort stående, kunne være ”Fadervår” eller det vi litt enkelt kaller frie bønner, altså spontane bønner frembåret uten regel eller manus.

Gudstjenesten, som også ble kalt bønn, var tolv salmer som skulle bes frem om morgenen (matutin) og tolv salmer som skulle bæres frem om kvelden, til Vesper. Her skulle hver salme avsluttes med et halleluja-omkved, og vi finner den dag i dag spor av denne gudstjenesteformen i den koptiske tidebønnstradisjonen.

Stillhet i en urolig verden

Menneskets søken etter stillhet var ifølge ørkenfedrene en kamp som krevde betydelig mot, og kirken har tradert viktige tekster som avslører dype erfaringer fra stillheten sammen med Gud. For det moderne mennesket kan dette være velsignede kilder som gir kraft og styrke til å takle livets utfordringer. I en tid hvor mange er veldig opptatt av ytre stimuli, og opplever at tiden aldri strekker til, råder fedrene oss til å ta en aktiv beslutning om å endre våre liv. Vi må ikke lure oss selv med ord som, ”aldri får jeg tid til meg selv!”, eller ”bare jeg blir ferdig med det eller det, så skal jeg…”. Slike utsettelser av livet skaper bare irritasjon og sinne. Det handler om bevisst å velge bort aktiviteter som i og for seg er gode, men som hindrer et ettertankens område. Dette er ikke dovenskap, men fungerer mer som en øvelse i å ikke gjøre ting på den raskeste måten. Vi trenger å svømme mot strømmen for å komme til kildene. Dersom vi skal prøve å overføre ørkenfedrenes åndelige råd mot rastløsheten som preger vår tid, virker de enkle, ja, nesten banale; ’slå av TV og PC, blås i aviser, unngå å følge med tiden. Snakk lenge med en venn. Lytt til god musikk, les en god roman – sakte. Be og mediter. Ta deg selv på ramme alvor, og flykt ikke fra de indre rommene. Sett av faste tider til bønn, begynn i det små og forakt ikke det enkle’. Slike råd finner vi i den klassiske åndelige veiledningstradisjonen[17] i dag, og mange av disse har nettopp sitt utspring fra munkene i ørkenen.

Litteraturliste:

Athanasius (1991) Antonios liv, Skellefteå, Artos Bokförlag.

Beskow, P. & Lindkvist-Markström, B. (1982) Ökenfädernas tänkespråk, Storuman, Artos.

Frøyshov, S. (2005) Bønnens praksis i den egyptiske ørkenmonastisismen: en innledende studie. Norsk Teologisk Tidsskrift, 3, 147-169.

Johansen, J. (1993) Filokalia: de gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn, Oslo, St. Olav forlag.

Pascal, B. (1994) Tanker om kristendommens sannhet, Oslo, Vidarforlagets kulturbibliotek.

Pohjanen, B. (2006) Filokalia I, Artos Forlag.

Wikström, O. (1995) Mørket som blender, Oslo, Luther.

Wikström, O. (2004) Bortenfor hvite strender og fortauskafeer: om ytre og indre reiser, Oslo, Genesis.