Lewis om sorg og savn

Publisert i Vårt Land 7. mars 2016
Publisert i Vårt Land 7. mars 2016

Det finnes en bok jeg stadig vender tilbake til. En bok som jeg likevel ikke helt får taket på, men som jeg aner er viktig. En bok om sorg og savn: A grief observed av C.S. Lewis.

I denne boken, som egentlig er dagboksnotater, reflekterer Lewis rundt de følelser han erfarer i forbindelse med sin kones død. Han forsøker å lage et kart over sorgen, men innser at den ikke er en tilstand, men mer en prosess, en historie. Lewis viser noen av savnets ulike dimensjoner, hvordan sorg kan føles som frykt, uten at du egentlig er redd, eller hvordan sorg kan oppleves som en hjernerystelse, eller som dovenskap.

Lewis stiller mange vanskelige spørsmål knyttet til Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Han påpeker det paradoksale at når han opplever glede i livet, og vender seg til Gud og takker ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men når han går til Gud med sin sorg og smerte – da opplever han at Gud smeller døren i fjeset på ham og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille.

Lewis går i rette med dem som lettvint taler om religionens trøst i forbindelse med sorg og savn, for han mistenker at de ikke forstår. Forestillingen om at hans kone «er hos Gud», er sikkert sann, men det er ikke nok for ham, og i boken merker vi et rop om at hans kjæreste må komme tilbake til ham, til det «gamle livet, vitsene, drinkene, diskusjonene, elskoven, de ørsmå trivielle bemerkningene».

Lewis` dagboksnotater er en ærlig bok. Den utfordrer og engasjerer, og taler sant om mange av de erfaringene sørgende mennesker opplever. Lewis gir aldri slipp på Gud, men er forbauset over kristne mennesker som holder frem tekster fra bibelen som åpenbart er ment for dem som er frommere enn oss. Tekster som bare er til trøst for dem som elsker Gud høyere enn de døde og de døde høyere enn seg selv.

Kilde: Lewis om sorg og savn
Spal­ten KLARTEKST i Vårt Land. På trykk 7. mars 2016.

Leave a Reply