Den vanskelige stillheten

Solnedgang på Smøla
Solnedgang på Smøla

Mens jeg sitter stille og prøver å samle meg for å skrive noen tanker og refleksjoner rundt begrepet stillhet, hører jeg svake ringetoner fra mobilen min; ny tekstmelding er på vei. Samtidig banker det på kontordøren min, en kollega trenger hjelp til ny programvare på dataen. La gå, jeg kan jo ikke si nei, det er fort gjort å vise noen Office-triks. Vel tilbake på kontoret prøver jeg å stenge ute forstyrrelsene, jeg slår av telefonen, setter opptattskiltet på døren, og prøver å konsentrere meg om skrivingen. Et lite brevikon dukker opp på skjermen min. Ny e-post fra rektor. Jeg må bare lese den! Kanskje gjelder det søknaden min, eller kanskje har vi fått godkjenning av ny studieplan fra NOKUT, eller enda bedre, kanskje har jeg fått mer i lønn? Nei, det var ingen av delene, bare litt info om personalmøtet på fredag. OK, jeg prøver på nytt å konsentrere meg. Hmm, kanskje jeg, mens jeg først har begynt å sjekke e-poster, skulle sjekket om jeg har fått noen nye meldinger på It’s learning. Jeg har tross alt brutt roen, og noen meldinger fra eller til spiller liten rolle. Åtte meldinger venter. Jeg ser det vil ta tid å behandle dem alle nå. Jeg utsetter svarene, og blir stolt over meg selv fordi jeg klarer å stå imot behovet for å være effektiv. Jeg må jo få skrevet noe om stillhet, selv om den roen som kreves med all tydelighet ser ut til å forsvinne. Jeg prøver igjen, men oppmerksomheten min trekkes i alle retninger. Det var den formiddagen, tenker jeg. Det bør være et minimumskrav til en som skal si noe viktig om stillhetens anatomi, at han klarer å være litt stille selv. Jeg fikser ikke dette med stillhet! Jeg har så mange muligheter, men klarer å ødelegge dem selv, eller få dem ødelagt av andre. Hvor går grensen mellom tilgjengelighet og splittet oppmerksomhet? Hvorfor er det så vanskelig å være stille? Anyone?

Intervju med Børre Knudsen i Vårt Land

Børre Knudsen

Fint intervju i Vårt Land i dag med mitt store forbilde Børre Knudsen. Virkemidler og strategi kan man alltid diskutere, men Knudsens engasjement for barnet i mors liv, står det stor respekt av. Jeg fylles med ærbødighet for den kamp både han og Kona Ragnhild ofret i en strid som de ikke ønsket, men som de kjente seg forpliktet til å gå inn i. Børre Knudsen er en av de mest begavede og spennende mennesker jeg har møtt. I Børres 70-årsdag stammet jeg frem noen av disse ordene til ham:

“Brant ikke våre hjerter da du talte til oss om kirkens lengsel. Jeg husker ennå ordene, ’Maranata, Kom Herre Jesus Kristus’. Aldri før hadde jeg møtt en forkynner som deg, en prest som til de grader tente i meg en lengsel etter Jesus… Børre, du må ha en utrolig flott kone. Jeg kjenner ikke deg, Ragnhild, men beundrer deg likevel på avstand. Det offer dere har måttet bære sammen, er det vanskelig for meg å se rekkevidden av. Men jeg aner at det må ha vært svært tøft til tider, og jeg tror at dere en dag vil bli rikelig belønnet for det… Børre, i boken, Ringenes Herre, er det en scene hvor Frodo er fortvilet over at skyggene fra Mordor – mørkets tårn – igjen vinner stor oppslutning og tar ny skikkelse. Frodo skjønner at mørkets makter på ny vinner terreng, og aner hvilke omkostninger han må bære. Han utbryter derfor til sin vise og gode venn, Gandalv: ”Jeg skulle ønske det ikke hadde behøvd å skje akkurat i min tid, sa Frodo. Det gjør jeg med, sa Gandalv, og det gjør alle som lever lenge nok til å oppleve slike tider. Men det er det ikke opp til dem å bestemme. Alt vi kan bestemme er hva vi skal gjøre med den tiden som er oss tildelt.”. Børre, dine valg i denne tid, hvor man tar livet av de svakeste i vårt samfunn, står det stor respekt av. Du har vært et stort forbilde. I deg har vi sett Kristus som alltid kjemper for de svake og de utstøtte. De som ingen vil ha.”

Se intervjuet med Børre Knudsen her

Reservasjonsrett og samvittighetsfrihet

Jeg tviler på at en etisk ensretting av fastleger gagner alle gravide kvinner og alle pasienter. Hva med dem som vil bære frem sitt syke barn? Det finnes mange ‘abort-er-best-fortellinger’ fra legekontorene, og slike fortellinger er absolutt en påkjenning for mange kvinner og familier. Helsevesenet er på ingen måte verdinøytralt, og derfor er det så viktig å ha flere stemmer i spørsmål som gjelder liv og død. Å tvinge leger til å gå på tvers av sin samvittighet er derfor i det drøyeste laget. Å kvitte seg med de samme legene fordi de ikke vil innordne seg systemet, men følge sin samvittighet, vil være et stort tap for alle kvinner og familier som søker hjelp i livet. I demokratiske samfunn er samvittighetsfriheten, i så grunnleggende etiske spørsmål, et termometer for hvor totalitært et samfunn er.

Fastetid og askese

”Bare den som vågar börja kampen mot sin bortvändhet från Gud, har chans att komma igenom porten” (Wilfrid Stinissen i “En liten vägledning till Den kämpande tron” s. 6)

Ordet askese er et rart og nærmest suspekt ord. Flere av oss tenker kanskje, hva er vitsen, liksom? Men termen askese kommer fra det greske askein (øve, praktisere) og uttrykker en form for metodisk trening, en øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet eller en særlig kompetanse. Askese handler om å sette grenser for sitt eget liv, og hører i hvert fall hjemme i fastetiden, hvor det å øve seg i å si nei til gode ting (de onde tingene skal vi alltid si nei til), er nødvendig og nyttig på veien med og mot Gud. Vi må kunne si nei for å kunne si ja. I fastetiden blir vi invitert til en kjærlighetens tvekamp med Gud. Gud kjemper med dem han elsker mest. Slik var det med Hosea og Jakob, og slik er det med deg og meg.

Det finnes en sammenheng mellom askese og kjærlighet, og askese og bønn. Det er kjærligheten som lærer oss å be, og vi kan bare lytte til Gud gjennom å slutte å lytte til alt annet. Gud tvinger oss aldri til å ofre, til å avstå fra visse ting eller å gi seg hen for andres skyld. Likevel er askese bønn i praksis, i aller høyeste grad. Fastetiden gir oss anledning til å trene, øve og praktisere en aktiv overgivelse til Gud, og kan ses på som en livslang tilvenning til Guds kjærlighet. Den blir da en sentral del av den åndelige vandringen. Den blir en trening i oppmerksom kjærlighet.

Antologi om Kristen spiritualitet

Kristen Spiritualitet
Antologien “Kristen Spiritualitet”

Nå er den endelig kommet, antologien om Kristen spiritualitet. I mitt bidrag til denne antologien har jeg sett nærmere på den indre bønnens rolle i Stinissens spiritualitetstenkning. Etter Stinissens vurdering utgjør brytninger, som den troende opplever på sin vei mot Gud, en forutsetning for oppøving av livet med Gud. Den indre bønnen er selve inngangsporten til det åndelige livet, til «mystikens rike», og denne vandringen har noen fellestrekk som er særlig fremtredende i hans forfatterskap. For Stinissen handler det spirituelle livet om å respektere bønnens naturlige dynamikk som en bevegelse fra aktivitet til passivitet, og ved hjelp av ulike teknikker som stillhet, avspenning, åndedrettsoppmerksomhet og gjentakelsesbønner kan mennesket bevege seg mot kontemplasjonen, som synes å være målet med alt bønneliv. En slik kontemplasjon «sjuder av liv» og bærer frukt, ikke bare for den enkelte troende, men for hele verden. Den kontemplative bønnen som ifølge Stinissen er en beskuelse av Gud, en forsmak på himmelen, handler dypest sett om å hvile i Gud. Ifølge Stinissen handler alle teknikker, som synes å være nødvendige forutsetninger for å komme videre på veien mot Gud, om å berede grunnen for at en slik kontemplativ tilstand kan finne sted, der Gud overtar styringen i menneskers liv. Les mer i artikkelen…

PS! Karmelittmunken og forfatteren Wilfrid Stinissen har publisert en rekke artikler og bøker på ulike forlag i flere land, og hans tekster synes å treffe en nerve i vår tid. Han kan derfor sies å være en aktuell teolog med betydelig nedslagsfelt i ulike kristne miljøer.

Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32). Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1). Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). “Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…” (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.