Don’t give up

Jeg husker jeg så Peter Gabriel og Kate Bush synge “Don’t give up” i 1986, og syntes sangen var fabelaktig, men videoen var ganske spesiell, for å si det forsiktig. Denne versjonen av John Legend og Pink er bare helt fantastisk, og vel verdt å se både en og fire ganger. Enjoy!

Opplyst debatt?

Jeg registrerer at Norsk Luthersk Lekmannsmisjon får mye pepper for tiden. Jeg har ikke satt meg inn i saken og vet svært lite om hvorfor dette med kvinners stemmerett i lærespørsmål, eller mangel på sådan, er så viktig for dem. Jeg undrer meg likevel over hvordan media omtaler hele bevegelsen med sterke ord som bakstreversk, ekstreme, middlealdersk, mørkemenn, skrur tiden tilbake osv. Hvor konstruktivt er slike uttalelser? Hvis dette er ord som VG mener fører til “opplyst debatt”, er jeg faktisk litt skremt. Hva med å bruke argumenter?

Et møte med karmelittisk spiritualitet

KarmelDet var mars måned og det var fastetid. Jeg skulle prøve noe jeg aldri hadde prøvd før. Jeg skulle i kloster. Ikke på ordentlig, altså, men som gjest på Reträtthemmet Karmelgården omtrent 3 mil sør for Helsingborg. På et lite sted som heter Norraby. Det var en underlig ting å gjøre.  Jeg skulle søke stillheten og bønnen, delta i det liturgiske livet og forsøke å møte både meg selv og Gud. Jeg så på det hele som en vanskelig, nærmest umulig, oppgave. I tillegg til de mer fromme intensjonene med besøket, var jeg fast bestemt på å få til et møte med mannen og karmelittmunken Wilfrid Stinissen, hvis skrifter hadde berørt meg på en eksistensiell måte. Jeg ønsket ikke lenger å kun lese hans bøker og reflektere rundt hans appellative og sterkt engasjerende tekster. Jeg ønsket å erfare hvordan det var mulig å leve i et kloster, leve et liv som han gjør, hvordan det var mulig å be så mye og være så stille. Ja, jeg ønsket å få en smakebit av et fremmed, men likevel fascinerende liv sammen med denne mannen. Nå var tiden inne til å applisere noe av hans teksters transformative dimensjon på mitt eget liv. Tiden var inne til å ikke bare la seg berøre, men også la seg forme og endre.

Les hele artikkelen som ble publisert i MOTSTAND & TILBEDELSE her

Den vanskelige stillheten

Solnedgang på Smøla
Solnedgang på Smøla

Mens jeg sitter stille og prøver å samle meg for å skrive noen tanker og refleksjoner rundt begrepet stillhet, hører jeg svake ringetoner fra mobilen min; ny tekstmelding er på vei. Samtidig banker det på kontordøren min, en kollega trenger hjelp til ny programvare på dataen. La gå, jeg kan jo ikke si nei, det er fort gjort å vise noen Office-triks. Vel tilbake på kontoret prøver jeg å stenge ute forstyrrelsene, jeg slår av telefonen, setter opptattskiltet på døren, og prøver å konsentrere meg om skrivingen. Et lite brevikon dukker opp på skjermen min. Ny e-post fra rektor. Jeg må bare lese den! Kanskje gjelder det søknaden min, eller kanskje har vi fått godkjenning av ny studieplan fra NOKUT, eller enda bedre, kanskje har jeg fått mer i lønn? Nei, det var ingen av delene, bare litt info om personalmøtet på fredag. OK, jeg prøver på nytt å konsentrere meg. Hmm, kanskje jeg, mens jeg først har begynt å sjekke e-poster, skulle sjekket om jeg har fått noen nye meldinger på It’s learning. Jeg har tross alt brutt roen, og noen meldinger fra eller til spiller liten rolle. Åtte meldinger venter. Jeg ser det vil ta tid å behandle dem alle nå. Jeg utsetter svarene, og blir stolt over meg selv fordi jeg klarer å stå imot behovet for å være effektiv. Jeg må jo få skrevet noe om stillhet, selv om den roen som kreves med all tydelighet ser ut til å forsvinne. Jeg prøver igjen, men oppmerksomheten min trekkes i alle retninger. Det var den formiddagen, tenker jeg. Det bør være et minimumskrav til en som skal si noe viktig om stillhetens anatomi, at han klarer å være litt stille selv. Jeg fikser ikke dette med stillhet! Jeg har så mange muligheter, men klarer å ødelegge dem selv, eller få dem ødelagt av andre. Hvor går grensen mellom tilgjengelighet og splittet oppmerksomhet? Hvorfor er det så vanskelig å være stille? Anyone?