I de siste årene har døden vært et sentralt tema i mitt liv. Ikke fordi noen av mine nærmeste har dødd, men fordi jeg mer enn tidligere har kjent på min egen dødelighet. Kanskje er det slik når mennesker passerer en viss alder så oppdager de, til sin forskrekkelse, at de er dødelige. Denne oppdagelsen preger meg, og jeg vil så gjerne komme til rette med det absurde at jeg skal dø. Døden er blitt, som det står skrevet, en fiende – noe som jeg vet vil inntreffe, men som jeg gjerne vil unngå. Det passer ikke å dø, det passer aldri å dø.
Alle mennesker kommer inn i perioder hvor tanker rundt døden inntreffer. Opplevelsen av å være alene i et stort univers, og følelser av typen ”var dette virkelig alt?”, kan få mange til å reflektere dypere over livets innhold og mening. Det som fra et profant perspektiv ter seg som midt-i-livet-kriser, kan i virkeligheten være et uttrykk for menneskets hjemløshet uten Gud. Slike ensomme og urolige perioder kan ramme en tenåring like mye som en godt voksen person. Savnet som man føler i slike perioder kan, fra et teologisk perspektiv, være en handling av den Savnede. De fleste har lagt merke til at de mest tiltalende sidene ved livet skaper stor glede, men bringer også frem vemod. Alt godt som vi møter blir til minner, og minnene tæres langsomt bort med årene.
Kirken har alltid sett på slike dunkle perioder av uro, mørke og tomhet som tider hvor Gud på en spesiell måte kaller på oss. Vekkelsesfolket kalte slike perioder for besøkelsestider – hvor den enkelte skulle være særlig på vakt for hva Gud hadde å si. I dette mørket kaller Gud på mennesket. Erfarne kristne råder mennesket til å ikke flykte fra de indre rommene, fra mørket, fra savnet, fra lidelsen, for intet mørke behøver å være forgjeves. Gud anvender seg av alt, bare menneskene ikke motsetter seg dette. Mystikeren Johannes av Korset beskriver den mørke natten, som mange opplever, som en rensende natt. Når livet blir vanskelig har ikke Gud forlatt mennesket, men han renser det. Gud ønsker å rive ned våre selvkonstruerte murer. Han ønsker å si noe grunnleggende om vårt forhold til ham. Mennesket må få øye på det ”ene nødvendige” – at vi må dø for å fødes. Hvorfor er dette så vanskelig å akseptere, hvorfor stritter vi imot? Jeg tror det har å gjøre med at vi mister råderetten over våre liv. Vi blir avhengige av Gud, ute av stand til å gjøre noe på egen hånd. Vi mister våre falske garantier og våre ustabile sikringer i livet.
Slike perioder med mørke stunder kan derfor være en port for å nå selve Livet. Men slike perioder oppleves likevel aldri som gode. Det er først i ettertid man kan skimte lyset i mørket. Det trenger ikke å være sorg eller lidelse som fører mennesket til en slik tilstand, det kan like gjerne være et møte med skjønnheten. Kunst og vakker natur får mange til å lengte etter noe mer, og flere aner at det finnes noe bortenfor kunsten, bortenfor naturen. Kanskje er det minnet om det tapte paradis som dunkelt trer frem i hukommelsen, minnet om at vi hører evigheten til, og likevel må leve i tiden.
I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stillhet. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke.
Lidelsen er på mange måter inngangsporten til dødens mysterier. Den peker frem mot det som må komme, det som alle skal gjennom. Hvorfor skjer det og er det verdt det? Dypest sett var det disse spørsmålene Job stilte Gud i den berømte boken som bærer hans navn. For å svare på noe slikt må man vite slutten på historien, poenget og hensikten med det hele. Og det er det bare forfatteren til historien som vet.
Mange har sett på lidelsen som en vei til visdom. En kjent rabbi fortalte en gang at et menneske uten lidelse har lite å fare med. Slike mennesker er ofte overfladiske og har ingenting å gi fellesskapet. Det er også forunderlig at mange, i ettertid, opplever lidelsen som en gave. Den har forandret livet deres, gitt det mer innhold og dybde. Også helgener vitner om at de aksepterte lidelsen som Gud gav dem, fordi den førte dem nærmere Jesus, som de elsket. De ville heller være på korset sammen med Kristus, enn borte fra korset uten Ham. Det var gjennom den bitre erfaring med en ”torn i kjødet” at Paulus lærte den viktigste av alle åndelige lærdommer – ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet” (2 Kor 12:9).
Har døden en mening? Det kan være vanskelig å se meningen med døden, særlig når frykten slår inn. Religionene gir ulike svar, mens ateistene frarøver døden dens mening. Men hvis døden ikke har noen mening, hvordan kan da livet ha det? Det er vel kanskje derfor det er lettere å leve som en ateist enn å dø som en. For hva kan gudsfornekterne tilby mennesker i deres dødstime – hvilken trøst kan de gi til mennesker som har dødskvaler?
Jeg leser for tiden Ringenes Herre for andre gang, og det er forunderlig å se hvordan alle karakterene, alle handlingene og alle valgene, er vevd sammen på en måte som gjør at boken bevarer den gode spenningen helt til siste slutt. Forfatteren klarer å styre fortellingen mot dens crescendo, men samtidig bevarer karakterene i fortellingen sin frie vilje. Frodo, Sam og Aragorn kunne valgt annerledes, og vi hadde fått en helt annen historie. God litteratur klarer å belyse paradokset, forutbestemmelse og fri vilje, på en forklarende måte. En forfatter vet hva som skal skje og har en plan og mening med det hele, men samtidig får vi som lesere en følelse av at karakterene gjør frie valg. Tiden i fortellingen er ikke knyttet til forfatterens tid. Ett år i karakterenes verden kan tilsvare en halv time i forfatterens verden. Hvis vi prøver å overføre dette bildet på Gud, ser vi at det halter. Gud er selvsagt utenfor vår tid – alt er presens for ham. Han er utenfor og over vår tidslinje. Men likevel kan bildet gi trøst til dem som lider eller ligger for døden. Gud ser alt – fortid, nåtid og fremtid. For Ham er alt et evig nå. Han er alltid nærværende og har all verdens tid for deg personlig. Gud gir oss ikke massebehandling. C.S. Lewis har sagt det slik: ”Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært det eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde vært det eneste menneske i hele verden”.
Gud er forfatteren i alle menneskers liv, og han vet hva som er best for dem som lider og opplever mørke stunder. Det kan selvsagt være vanskelig å se dette ved første gjennomlesning. Men når livet leses for andre gang (i himmelen), vil mennesket se at forfatteren hadde en plan med karakterene og plottet, og ikke minst hvordan alle de løse trådene skulle samles i siste kapittel. Dette er på ingen måte et svar på lidelsens problem, men det kan være en trøst til mennesker som opplever mørke og dunkle perioder i sitt liv.