Mens jeg sitter stille og prøver å samle meg for å skrive noen tanker og refleksjoner rundt begrepet stillhet, hører jeg svake ringetoner fra mobilen min; ny tekstmelding er på vei. Samtidig banker det på kontordøren min, en kollega trenger hjelp til ny programvare på dataen. La gå, jeg kan jo ikke si nei, det er fort gjort å vise noen Office-triks. Vel tilbake på kontoret prøver jeg å stenge ute forstyrrelsene, jeg slår av telefonen, setter opptattskiltet på døren, og prøver å konsentrere meg om skrivingen. Et lite brevikon dukker opp på skjermen min. Ny e-post fra rektor. Jeg må bare lese den! Kanskje gjelder det søknaden min, eller kanskje har vi fått godkjenning av ny studieplan fra NOKUT, eller enda bedre, kanskje har jeg fått mer i lønn? Nei, det var ingen av delene, bare litt info om personalmøtet på fredag. OK, jeg prøver på nytt å konsentrere meg. Hmm, kanskje jeg, mens jeg først har begynt å sjekke e-poster, skulle sjekket om jeg har fått noen nye meldinger på It’s learning. Jeg har tross alt brutt roen, og noen meldinger fra eller til spiller liten rolle. Åtte meldinger venter. Jeg ser det vil ta tid å behandle dem alle nå. Jeg utsetter svarene, og blir stolt over meg selv fordi jeg klarer å stå imot behovet for å være effektiv. Jeg må jo få skrevet noe om stillhet, selv om den roen som kreves med all tydelighet ser ut til å forsvinne. Jeg prøver igjen, men oppmerksomheten min trekkes i alle retninger. Det var den formiddagen, tenker jeg. Det bør være et minimumskrav til en som skal si noe viktig om stillhetens anatomi, at han klarer å være litt stille selv. Jeg fikser ikke dette med stillhet! Jeg har så mange muligheter, men klarer å ødelegge dem selv, eller få dem ødelagt av andre. Hvor går grensen mellom tilgjengelighet og splittet oppmerksomhet? Hvorfor er det så vanskelig å være stille? Anyone?
