Fastetid og askese

”Bare den som vågar börja kampen mot sin bortvändhet från Gud, har chans att komma igenom porten” (Wilfrid Stinissen i “En liten vägledning till Den kämpande tron” s. 6)

Ordet askese er et rart og nærmest suspekt ord. Flere av oss tenker kanskje, hva er vitsen, liksom? Men termen askese kommer fra det greske askein (øve, praktisere) og uttrykker en form for metodisk trening, en øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet eller en særlig kompetanse. Askese handler om å sette grenser for sitt eget liv, og hører i hvert fall hjemme i fastetiden, hvor det å øve seg i å si nei til gode ting (de onde tingene skal vi alltid si nei til), er nødvendig og nyttig på veien med og mot Gud. Vi må kunne si nei for å kunne si ja. I fastetiden blir vi invitert til en kjærlighetens tvekamp med Gud. Gud kjemper med dem han elsker mest. Slik var det med Hosea og Jakob, og slik er det med deg og meg.

Det finnes en sammenheng mellom askese og kjærlighet, og askese og bønn. Det er kjærligheten som lærer oss å be, og vi kan bare lytte til Gud gjennom å slutte å lytte til alt annet. Gud tvinger oss aldri til å ofre, til å avstå fra visse ting eller å gi seg hen for andres skyld. Likevel er askese bønn i praksis, i aller høyeste grad. Fastetiden gir oss anledning til å trene, øve og praktisere en aktiv overgivelse til Gud, og kan ses på som en livslang tilvenning til Guds kjærlighet. Den blir da en sentral del av den åndelige vandringen. Den blir en trening i oppmerksom kjærlighet.