Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32). Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1). Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). “Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…” (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.

Stress – et subtilt opprør mot Gud

Karmelittmunk og forfatter Wilfrid Stinissen er overbevist om at stress ikke bare forstyrrer kontakten med Gud, men kan blokkere hele dialogen med ham. Stress er noe av det en skal kjempe mye mot dersom en ønsker å leve nær Gud. Stinissen tolker stress som et ”subtil revolt mot Gud”[1], et opprør som bærer i seg en klage om at Gud gir oss for mye å gjøre på for liten tid. ”Gud är aldrig någon stressfaktor”[2], og Stinissen slår til lyd for at mennesket, på dets vandring mot Gud, bør respektere sin egen rytme og ikke leve i ”disharmoni med sig själv”, for en slik disharmoni reduserer muligheten for større åpenhet for Gud. Dette er noe av grunnen til at Stinissen i så stor grad anbefaler stillhet, ro og avspenning. Det handler om noe mer enn ”kroppsligt eller psykiskt välbefinnande”[3]. Det handler om en nødvendig forutsetning for overgivelse, nemlig hjertets fred.


[1] Stinissen, Wilfrid, Längre in i bönens land (Örebro: Libris förlag, 2000), 142.
[2] Stinissen, Wilfrid, Fader, jag överlämnar mig åt dig (Tågarp: Karmeliterna, 1992), 60
[3] Ibid.